pH:
Surt vann har pH mindre enn 7. Dette er vanlig for overflatevann. Grunnvann (fra borebrønner) har ofte nøytral pH, dvs 6,5 – 7,5.
pH mellom 6,5 og 9,5 er ønkslig fordi surt vann kan tære på vannledningene.
Fargetall:
Farge fra vann kommer vanligvis fra humus, (delvis nedbrutt plantemateriale som er løst i vann gir vannet en gulbrun farge). Etter kvalitetsnormene ansees farge under 15mg/l Pt som godt, og over 20mg/l Pt som utilfredsstillende. Mye humus gir dårlig lukt og smak på vannet.
Høyt fargetall vil redusere effekten av desinfeksjon i vannrenseanlegg.
Konduktivitet / Ledningsevne:
Ledningseven er et mål på mineralinnholdet i vann. Overflatevann har vanligvis ledningesevne i området 2-5mS/m, grunnvann inneholder mer mineraler og kan godt komme opp i 40mS/m.
Forskjell i ledningsevne mellom ulike prøvetakingsplasser kan si noe om tilsig og mulig forurensning.
Turbiditet:
Turbiditet er et mål for uklarhet i vann. Høy turbiditet oppstår på grunn av mye fint materiale, slik som leire og organisk stoff. Slam i ledningsnettet kan gi dårlig lukt/smak, og føre til for eksempel missfarging av klesvask.
Høy turbiditet kan gi nedsatt desinfeksjonseffekten i vannrenseanlegg.
Ønskelig verdi for turbiditet er mindre enn 0,5 FTU for godt drikkevann.
Konduktivitet (ledningsevne):
Konduktivitet er et mål på vannets totale saltinnhold. Dersom ledningsevnen i en vannkilde plutselig endrer seg, bør årsaken klarlegges. For en grunnvannskilde kan plutselig endring f.eks tyde på at det trekkes inn overflatevann i brønnen. Dersom ledningsevnen uventet er høyere i kranvannet enn råvannet, kan dette indikere utløsning av kalsium fra ledningsnettet. Drikkevannsforskriftens grenseverdi for konduktivitet er 250 millisiemens (mS/m) ved 25°C
Kjemiske analyser:
Jern:
Jern i vannforekomster kommer normalt fra sedimentene, berggrunn eller jordsmonnet. Jern kan også skyldes tæring på jernrør i vannledningsnettet. Høye konsentrasjoner av jern i drikkevannet har vanligvis ingen helseskadelig effekt, men det kan gi betydelig estetiske ulemper og kan gi vannet vond smak, misfarging av klesvask og sanitærutsyr.
Mangan:
Mangan kommer normalt fra berggrunnen. Humusholdig vann har høyere konsentrasjon av mangan enn vanlig vann. Inntak av mangan i drikkevann har ingen helseeffekt. Et stort inntak av mangan kan ha skadelig virkning på sentralnervesystemet. Ved høyere manganinnhold enn 0,05 mg Mn/l kan det oppstå avsetninger i ledningsnettet, som kan gi store slammengder. Oppløst jern og mangan kan gi vond smak, brunfarget slam og belegg.
Ammonium:
Dannes i narturen ved biologisk nedbryting av nitrogenholdige plante- og dyrerester. Innholdet i vann er ofte svært lavt da ammonium dels absorberes i jorden og dels oksideres til nitrat når det er oksygen tilstede. Grunnvann kan inneholde en del ammonium som resultat av mineralisering av organisk stoff under reduserte betingelser. I humusrikt vann, kan de opptre høye ammoniumkonsentrasjoner. Høyt ammoniuminnhold finnes videre i husdyrgjødsel, kunstgjødsel og kloakk. I tillegg til at en del kommer med nedbøren.
Drikkevannsforskriftens grenseverdi for ammonium er 0,5mg/l N. Grenseverdien er satt på bakgrunn av faren for vekst av mikroorganismer og korrosjon i ledningsnettet.
Klorid:
Grunnvannskilder og overflatekilder her i landet har normalt lavt innhold av klorid. Innholdet av natriumklorid (NaCl) i berggrunnen og tilførsel fra bedbør bestemmer normalt innholdet. Kloridinnholdet i drikkevann har stor betydning for vannets korrosivitet, Innhold av klorid gjør vannet særlig korrosivt der innholdet av bikarbonat er lavt. Høyt kloridinnhold vil sil således kunne forårsake økt utløsning av betenkelige tungmetaller fra ledningsnett, armatur osv. Høye verdier av klorid kan foruten å gi korrosjonsproblemer gidårlig smak på vannet. Drikkevannsforskriftens frenseverdi for klorid er 200 mg Cl/l
Total hardhet:
Et mål på vannets innhold av kalsium- og magnesiumioner.
0-2°dh: Veldig mykt vann
2-5°dh: Mykt vann
5-10°dh: Middels hardt
10-21°dh: Hardt
over 21°dh: Veldig hardt vann.
Alkalitet:
Alkalitet er vannets kapasitet til å nøytralisere en sterk syre til en bestemt pH-verdi. I norsk overflatevann er alkaliteten primært en funksjon av vannets innhold av karbonat, hydrogenkarbonat og hydroksid, og brukes derfor som en indikator på konsentrasjonen av disse. I surt grunnvann kan man ha svært høyt innhold av aggressiv (fri) CO2 og ingen alkalitet. Ved lufting vil fri CO2 gå tapt, og det er ikke sikkert man oppnår ønsket alkalitetsheving ved en eventuell alkalisering. Ved pH-heving av vannet før utlufting omdannes CO2 til hydrogenkarbonat HCO3 som er ønskelig.
Høy alkalitet hindrer store svigninger i vannets pH-verdi, og har derved positiv effekt med hensyn til utløsning av tungmetaller. I drikkevannsforskriften er det ikke fastsatt grenseverdier verken for alkalitet eller fritt karbondioksid. Men alkalitet i området 0,6-1,0 mekv/l anses som god vannkvalitet.
UV-transmisjon